Om meg og kennel Lotcheck
Interessen for hund starta en høst dag i 1984 da vi fikk nye naboer, Wenche og Hans Ole og ikke minst deres Flatcoated Retriever, Tinka. Jeg var så vidt fylt 6 år og syntes Tinka var verdens flotteste hund, at jeg fikk lov å gå på tur med henne var jo det beste i verden og jeg slukte alle beskjeder jeg fikk om hvordan jeg skulle holde båndet og alle andre detaljer. Vi var flere unger i nabolaget og alle ville passe Tinka, noen syntes ikke en hund var spennende så lenge så de fortsatte med å sykle eller gjøre en og annen liten røverstrek, noen ville heller trille unger og noen fulgte ikke reglene og fikk dermed ikke passe Tinka mer. Men jeg har aldri syntes at det å passe skrikende unger er så gøy og epler har vi alltid hatt i hagen så jeg gadd ikke gå på epleslang heller, men passe Tinka var egentlig alt jeg ville. Og dermed var det i gang...
Det ble flere "flatter" og i 1986 dukket også Punchy opp, mitt første møte med en Norwich Terrier og jeg falt pladask!
En sånn hund skulle jeg ha en gang! Pappa ville ikke ha en sånn liten hund, skulle vi ha hund fikk det bli ei datter etter
Tinka fant han ut og slik kom Marta til oss, ganske overraskende (men det er en egen historie) en januar dag i 1990:)
var jeg med på alle mulige ting som skjedde i avdelingen. Wenche flyttet etter hvert, men jeg fortsatt å passe hundene til Hans Ole og ikke minst å være med i
klubben. Husker ikke hvor gammel jeg var da jeg hadde mitt første verv, men noe jeg virkelig husker er min første opptreden på ei jaktprøve!
Jeg skulle hjelpe til med vaffelsteking samt passe hundene, men det var litt lite medhjelpere så plutselig spurte Bjarne Sørensen om jeg kunne fløytesignaler??
Ja, jeg kunne jo for så vidt de, flott var svaret og dermed ble jeg overrakt en død kanin - bare begynn å gå og følg signalene, jeg hoier når du skal legge den ned, sa han..
Jeg som ikke vært nærmere døde dyr enn å holde
en duevinge i handa mens jeg lurte Tinka rundt i agility løypa var litt
fortvila og syntes mektig synd på den
døde kaninen, men jeg kunne jo signalene så det var bare å gå. Det
gikk fint, jeg klarte testen og ble plassert på ei lita slags myrøy med
ei terne som skulle kastes
på vann og ei kråke som skulle i retning land.. De som har sett meg
kaste ville vel ledd seg i hjel og lurt på de som plasserte meg der, men
det gikk greit!
Terna var riktig nok død på forhånd, men måtte uansett gi tapt før
meg da den ble noe sliten etter x-antall turer i vannet og tilbake igjen
via kjeften på en hund:)
Marta var ingen stor apportør, hun gikk hjem til
pappa hver gang vi tok frem en fugl, så vi ble aldri noen stor
ekvipasje:) Lydighetskurs gikk vi flittig, men det
gikk best i sol, i regn ville ikke Marta legge seg, hun ville helst ikke være
ute i det hele tatt.. I utstillingsringen klarte vi oss best, de gangene
Marta logra gikk
det riktig så bra, men dessverre var hun ofte litt tung, og med tanke på
at hun elsket å være sammen med pappa er kanskje ikke det så rart...
Mens vi hadde Marta overtok vi også ei Tinka datter
til, Listie og etter at hun ble borte kjøpte jeg Malin for
konfirmasjonspengene mine.
Malin hadde sine sider som måtte jobbes med og hun slet med å forstå
hundespråket, det var en del ganger jeg var ganske fortvila og lurte på
hvordan vi skulle
komme oss videre, men aldri har jeg hatt en hund som jeg har lært så mye
av! Og følelse når Malin etter hvert mestret flere og flere situasjoner
var ubeskrivelig
og særlig når hun kom bort for å få ros og var tydelig stolt over å
ha klart det vi hadde øvd på. Hun var herlig!
Jeg hadde fulgt rasen i alle år på utstillinger og jeg drømte jo om en Airescot hund siden Punchy og Bacchus var fra den kennelen, men Nenne sluttet med
oppdrett da det ble kuperingsforbud så det var det bare å glemme. Jeg kom etter hvert i kontakt med Kari Andresen, kennel Samkas, og hun planla valpekull.
begynte virkelig ballen å rulle. Samme sommer fikk vi også flatten Anna, Almanza Appetizer, og jeg fikk det t
ravelt på utstillingsfronten. Begge de to damene gjorde det veldig bra, Pernille samlet 6 cert på en kort stund
og ble champion rett etter fylte 15 mnd(som var grensen den gangen).
Lysten til å ha valper på Pernille ble sterkere og
jeg mens jeg lette etter en passende hannhund søkte jeg
også om
kennelnavn.
Navnet Lotcheck har jeg fra en engelsk importert Golden retriever, Davern
Lion Lotcheck.
Det var forfatteren Anne Lise Boge som eide han og hun skrev historier om han i Hundesport og boken
Gyldne
Minner er også om hennes goldens.
Jeg var på det tidspunktet golden frelst, men det var ingen støtte å få
for noe annet enn store sorte hunder,
så det ble aldri noe av, men navnet kunne jeg jo ta med meg:)
28.februar 2002 ble mitt første valpekull født etter Pernille og Nisse (TerrieRags
Top of the World).
Det ble 1 tispe og 1 hannhund, Frida og Emil. Frida beholdt jeg selv og
resten av historien finner dere på alle
de andre sidene her.
oppdretter og ikke minst hvorfor jeg i dag står igjen med de avlshundene jeg har, og kanskje også litt om veien videre
- navnet på siste skudd på stammen sier vel alt så langt - Lotcheck Festen Har Börjat
Lene 2009